Spirende filmskapere i Los Angeles lager kortfilmer med små budsjetter og store ideer

I Los Angeles en lørdag morgen i november forvandler ti elever fra Hollywood High School, ledet an av den 17 år gamle regissøren Celine Gimpirea, et hjørne av Calvary gravlund om til et filmsett. I The Box smetter en gutt inn i en pappeske og blir transportert til parallelle verdener. På denne velstelte, grønne plenen, mellom rader med flate gravstøtter av svart granitt, ligger det flate, svarte kamerakasser med DIT-arbeidsstasjoner, iPader og MacBook Pro-maskiner – verktøy som vil gjøre historien levende.

Gimpireas team er ett av tre filmskaperteam som deltar på en månedslang filmskaper-workshop der kreative fagfolk hjelper gryende talenter opp og frem. Teamene jobber med kraftige verktøy fra Apple, blant annet MacBook Pro, iMac og Final Cut Pro X, og filmer med RED Raven-kameraer. De jobber side om side med Apple Retail-eksperter og bransjefolk. Det Los Angeles-baserte kollektivet We Make Movies for uavhengige filmskapere veileder ungdommene i etterarbeid og hjelper dem med å realisere visjonene sine.

I dokumentaren La Buena Muerte, produsert av instruktører fra Mobile Film Classroom, en ideell organisasjon som tilbyr workshoper innen digital media til ungdommer fra fattige bydeler, utforsker filmskaperne emner som dødelighet og familiebånd i forbindelse med De dødes dag, den meksikanske feiringen til ære for døde familiemedlemmer. Og i The Dancer bruker regissør Krista Amigone sin bakgrunn fra teater og koreografi i hjemstaten New York til å fortelle en personlig historie om en danser som ser døden i hvitøyet.

I løpet av en to uker lang etterarbeidsperiode fikk teamene mulighet til å samarbeide med Apple Retail Creative Pros og få råd fra ulike overraskelsesgjester og mentorer fra hele film- og TV-bransjen, hver av dem en innovatør innenfor sitt fagfelt.

En av de første mentorene som fikk se The Dancer, var regissør Sean Baker. Han er kjent for den Oscar-nominerte filmen The Florida Project fra 2017 samt Tangerine fra 2015, som ble filmet i sin helhet med iPhone 5s. Baker, som klipper sine egne filmer, satt selv ved iMac-tastaturet da han så gjennom klipp fra Amigones opptak. Hvert opptak var merket i Movie Slate-appen på iPad, som lagrer og logger tidskoder automatisk. Det gjorde det enkelt å hente frem gode klipp under denne uvurderlige økten med den kjente regissøren. Amigones bakgrunn ble også et samtaleemne. Som hjemmeværende mor til en tre år gammel datter vet hun hvordan hun utnytter tid og ressurser best mulig. Ikke bare skrev hun manus og regisserte filmen, men hun er også hovedrolleinnehaver og koreograf – en komplisert dans i seg selv.

Amigone samarbeidet også godt med Apple Retail Pro og regissørkollega Lionel Martin. I etterarbeidet eksperimenterte Martin med fargehjulene i Final Cut Pro X, mens Amigone forklarte hvilke følelser hun ønsker å vekke når rollefiguren hennes danser under sterke lyskastere for en pianist i et dansestudio i Hollywood. Under fargekorrigering av paletten til filmfotograf Art Chong og produksjonsdesigner Sapna Gandhi klarte Martin og Amigone å få en fin balanse mellom det opplyste dansegulvet og de skyggefulle bildene av pianisten. «Dette fungerer», sa Martin. «Gløden hennes smitter over på ham.» Amigone la til at det varme lyset minnet henne om Isadora Duncan, som danset fra solar plexus fordi det er der solen befinner seg.

Mens solen skinte i Los Angeles, satt crewet til La Buena Muerte i mørke klippesuiter og arbeidet med utøvende produsent Manon Banta. I starten føltes det som en uoverkommelig oppgave å se gjennom alle intervjuene og ekstraopptakene, som var filmet i 4,5K og full kaleidoskopisk prakt med Red Raven-kamera av filmfotograf Elle Schneider. Heldigvis ble metadata automatisk organisert når opptak ble importert rett i Final Cut Pro X fra Shot Notes X og Lumberjack og synkronisert med ekstern lyd fra Sync-N-Link X, noe som sparte dem for flere dager med manuelt synkroniseringsarbeid.

De mest konstruktive rådene kom muligens fra TJ Martin, regissør av LA 92 og Undefeated og Oscar-vinner for beste dokumentar i 2012, som regissør Jean Balest har brukt som undervisningsmateriale på kurset Mobile Film Classroom. Halvveis gjennom klippingen oppdaget Martin et handlingselement som han følte krevde en mer fremtredende plass i filmen: Vi blir introdusert for jenta Tara Ramirez mens hun står ved et alter med moderne kunst sammen med moren Lynn King, som avslører at hun sliter med tanker om døden etter å ha fått påvist kreft i stadium fire. «Jeg er stor fan av avsløringer», sa Martin. «Jeg vil vite mer om denne overraskende nyheten. Så hvordan utnytter du den til din fordel?»

Det ble nødvendig å filme noen scener på nytt for The Box. Drømmeverdenen som Gimpirea har skapt (hun nevner Inception av Christopher Nolan som en av inspirasjonskildene), krevde en tydeligere synsvinkel. Under et besøk av Valerie Faris, den Oscar-nominerte medregissøren av Little Miss Sunshine og Battle of the Sexes, lyttet Gimpirea ivrig til Faris’ råd om innklippsbilder. Faris rådet Gimpirea til å fortelle historien fra den unge hovedrolleinnehaverens synsvinkel. «Du kan fortelle mye ved å vise kroppen hans bakfra», sa Faris. «Jeg blir på mange måter mer oppslukt i historien når jeg er bak ham og ser det han ser.»

Gimpireas samarbeidsvillighet ble veldig tydelig i etterarbeidet. Hun hadde ofte med seg crewet sitt og Antonio Manriquez, Apple Distinguished Educator og lærer i videoproduksjon ved Hollywood High. Crewet ble ledet av Kais Karram (assisterende regissør) og tvillingbroren Zane (filmfotograf), som også er kapteiner på Sheiks, USAs eneste videregåendelag i amerikansk fotball som er oppkalt etter en Rudolph Valentino-film. Brødrenes fysiske styrke og myndighet var uvurderlig på filmsettet, spesielt under en lang dag med opptak i Griffith Park. De brukte et dollykamera til å gjøre flerfoldige opptak av filmens lettbente stjerne, Aaron Bradshaw, mens han løp nedover en gangvei de hadde tømt for møtende fotgjengere. «Så du hvor grønt alt ser ut gjennom det kameraet?», spurte Kais idet han spilte av en scene på MacBook Pro mellom opptakene. «Sylskarpt.» 

Valg av filmmusikk var avgjørende, spesielt for Amigone. Hun ønsket en gjennomgangsmelodi som minnet om John Coltranes «After the Rain» og Claude Debussys «Clair de Lune». Hun valgte en original nokturne av John Mickevich, komponist og medlem av kollektivet We Make Movies. Ifølge grunnlegger og administrerende direktør Sam Mestman er gruppen verdens første produksjonsselskap som er finansiert av et helt lokalsamfunn. Mestman er også administrerende direktør i LumaForge, utvikler av Jellyfish Mobile – en «bærbar nettsky», som han kaller det – som sammen med to MacBook Pro-maskiner ble brukt til lagring og synkronisering av Amigones opptaksmateriale på settet. Mestman mener at «etterarbeidet begynner på settet» og at automatisering er en fordel for unge filmskapere. Som bevis på dette hadde klipperteamet unnagjort en halv dags arbeid før opptaket i dansestudioet i det hele tatt var ferdig.

Under sitt mentorbesøk oppfordret Aaron Kaufman – regissør og Robert Rodriguez’ mangeårige produksjonspartner – teamene til ikke å være redde for å kutte klipp hvis det gagnet historien. Dokumentarteamet fulgte dette rådet, og det gjorde også Gimpirea, som klippet bort en hel scene fra Calvary gravlund fra filmen.

Da prosjektet nærmet seg slutten, reflekterte Gimpirea over erfaringene hun hadde gjort seg. «Nå som jeg vet hvilke muligheter jeg har i etterarbeidet, kan jeg tenke helt nytt om produksjon og førproduksjon og være mer spesifikk når jeg velger ut det jeg vil ha».

James Hughes er en manusforfatter og klipper basert i Chicago.